Kategoriarkiv: Hoi An

morgentrim

 

Reklamer

Tsunami warning = beach party!

..og ferdig med alt som kalles gruppearbeid!  Snart vil det komme innlegg fra alt det kule jeg har gjort (blant annet et ordentlig vietnamesisk bryllup! Følg med!), for nå har jeg faktisk tid! Vil riktignok bruke den på noe annet disse dagene, i og med at de fleste reiser videre nå, men dere kan jo få en mini-oppdatering lell. Slik feira vi i går:

Nå venter stranda igjen – farewell party, hello!

Skjærtorsdag

Dette er en så annerledes påske! Skjærtorsdag, allerede! Ingen skiturer, ingen snø, ingen hytte.I dag har vi jobba med gruppearbeid – igjen – men vi prøver å gjøre det beste ut av det. Disse bildene ble tatt på verdens fineste lesesal rundt 9.40, vietnamesisk tid:

Etter en god del timer her ute, syklet vi glade hjem igjen.

Engda gladere ble jeg da jeg så hvilken pakke som ventet meg i resepsjonen! Tulla bare med at dette er en annerledes påske – jeg har alt jeg trenger!!

Festiviteter

Dette har vært vår siste uke med forelesninger, og det har ikke vært vanskelig å finne på unnskyldninger til å samles litt. Bryllup, beach party og bursdag!

Torsdagen begynte 0515, da Kaia Marie og jeg tok vår andre aerobic-time. Dette er kanskje ikke relevant for innlegget, men jeg føler det må nevnes, for vietnamesisk aerobic er like gøy som det høres ut som! På kvelden var vi i bryllup – igjen, men denne gangen et ordentlig et. Ei norsk jente gifta seg med kjæresten sin, men de hadde ingen venner eller familie til stede, så da stilte sjølsagt kulturstudier opp. Her kunne man drikke så mye øl man ville for 60 NOK..

Fredagen var det arrangert et relativt stort beach party – først kun for kulturstudierstudenter, deretter åpent for alle (tror det i prinsippet var slik, i hvert fall..). Baren var kjempekul, folk var glade, det var basseng, strand og høy musikk; og Kaia hadde bursdag ved midnatt. Kvelden ble lang (kan ha noe med at den begynte klokka 1900), og jeg er i dag, to dager etter, fremdeles totalt utslitt i leggene. Å danse barbeint er kanskje ikke alltid det smarteste alternativet. Puuh.

Lørdag hadde Kaia fremdeles bursdag, og vi feiret med skredderbesøk, is og gruppemøte. Hurraaa. Deretter lunsja vi på en fin restaurant som kalles «slow food for slow life», noe som passer altfor godt her nede.. Så bar det ut på byen igjen, Earth Hour er en stor greie her, og vi ville ikke gå glipp av det. Gatene var stappfulle av folk, virkelig, jeg har aldri sett så mange samlet på et sted før. Halv ni ble alt elektrisk lys slukket, og kun stearinlyslanterner lyste opp. Folk hadde sendt masse telys også nedover elva, og stemningen var så fin. Til vanlig er jeg ikke så glad i utelivet/barene her, men nå var det så veldig koselig å ta en øl med gode venner; med rolig stemningsmusikk, stearinlys og litt yr i lufta.

På det nest siste bildet skulle vi bare spionere på bryllupet som var skyld i at vinduene på rommet ristet.
Nå venter massasje!

Motorbike adventures

…på scooter!

Endelig bestemte vi oss for leke litt turister. Jeg har ikke fått gjort halvparten av det en gjennomsnittsturist her gjør på et par dager, så det var absolutt på tide at vi fikk sett My Son; a world heritage centre bestående av ruiner av, for det meste, hinduistiske templer. Det var flott å se, men jeg må innrømme at selve turen var best. Vi kjørte i halvannen time for å komme fram, langs flott landskap, små ‘suburbs’ og mange mange scootere. Reiste med en knall gjeng, så når sola i tillegg bestemte seg for å komme fram, ble dagen litt mer enn ok.

Da vi hadde fått nok av ruiner og asiatiske turister, tok Carina og jeg en ‘snartur’ innom DaNang. Var halvskummelt å kjøre i en storby, men jeg kræsja bare litt én gang, så det synes jeg gikk overraskende fint. Fant fram dit vi skulle gjorde vi også, tross begges elendige stedssans.

Catu village

Fieldtrip til en liten landsby nær grensen til Laos. Kan vel kalles en liten turistlandsby, i den betydning at de til stadighet får besøk av backpackere på Easy Rider-tur (Easy Rider er et slags motorsykkelopplevelses-firma), og noen ganger i året av litt større turistgrupper – slik som vår. Vanligvis ville vi blitt ønsket velkommen med dans og musikk, men høvdingen har akkurat gått bort, så ifølge tradisjonen kan de ikke feire noe. Vi ble derfor heller ønsket velkommen av noe som lignet hamburgere. Deretter ringte han som, av innbyggerne, har blitt valgt til deres nye leder, for å fortelle at han ville bli noe forsinket. Han måtte nesten dusje før han tok turen til the community centre; selvfølgelig på motorsykkel. Bildet av en avsidesliggende landsby som isolert og sterkt preget av tradisjoner i dagliglivet forsvant fort.

Da han kom, var han iført en fin, tradisjonell drakt – en liten kontrast til mobiltelefonen han holdt i hånda. Globaliseringen er virkelig global. Han fortalte oss litt om landsbyen, og vi fikk spurt en del spørsmål; igjen må jeg referere til gruppeoppgava… Beklager, men de neste ukene vil nok det stå ganske i fokus i hodet mitt. Vi deltok tross alt på denne fieldtrip’en mye på grunn av oppgava.

Av lederen fikk vi høre at det fantes omkring 305 innbyggere, en drastisk økning fra foregående år, men migrasjon eksisterte visstnok ikke. Her ble vi litt i tvil, så da vi intervjuet ham litt nærmere etterpå, spurte vi spesifikt om dette. Det viste seg at det er relativt vanlig å flytte til og fra landsbyen, særlig i anledning giftemål, så det han nevnte i ‘åpningsintervjuet’ stemte ikke helt overens med virkeligheten. Migrasjon i minoritetsgrupper er visst et sensitivt tema. Jeg tror ikke Vietnams regjering vil at utflytting fra minoriteter skal bli mer populært. Regjeringen støtter faktisk minoritetslandsbyen i visse tilfeller, hvis de er ‘proven not lazy’; da ved å hjelpe med penger til bl.a. tv’er. På denne måten får også innbyggerne mer informasjon og kunnskap om ‘verden utenfor’, og dermed også om sin egen posisjon i verdenssamfunnet. Som vår siste foreleser sa; «You’re not poor before someone tells you you’re poor».

Likevel, mannen var også en far, og ville gjerne at sine barn skulle flytte ut og få en utdanning. Han nevnte i denne sammenhengen også at de som migrerer ut ‘måtte’ komme tilbake; et klart ‘nei’ til brain drain. Samtidig kunne dette hjelpe familien, med penger osv. Mye av de etniske verdiene har forsvunnet gradvis, og ungdommer er ikke lenger like interessert i tradisjonene. Dette nevnte han som et av de negative aspektene ved migrasjon. Et annet var karaoke; «everybody likes it, and wants to go there instead of attending the traditional meetings!»


Ny og gammal skole

Etter en lang og varm dag med intervjuer, trasking og litt bading i elv/varm kilde, gledet vi oss til en natt i homestay. Vi hadde utrustet oss med både myggnett og silkelakenpose, og følte at vi godt kunne møte landsbynatten. Pøh. Det ble ca. null søvn. Da vi hadde fått beskjed om å legge oss, var klokka ni, og humøret fremdeles relativt godt. Likevel la vi oss ned, og etter en stund bestemte vi oss faktisk for å sove. I det hodet traff puta, gikk alarmen på en motorsykkel utenfor huset. Vi bodde hos politisjefen i landsbyen, og det ble derfor ikke rolig på en stund. Alarmen vekte også opp noen hunder i nabolaget, og de lystet tydeligvis en liten fight før leggetid. Deretter sank temperaturen. Sank og sank og sank. Jeg rista, og turte nesten ikke tenke tanken på å røre meg for å finne mer klær. Klokka 6 tenkte vi heldigvis på at vi faktisk lå på et ullteppe, og at det var mulig å bre det over oss i stedet. En times søvn, snakking i søvne om øl og hanegal et par timer gjorde det godt å se igjen senga i Hoi An.

Har forresten spist snegler. Spiste faktisk to bare for å kunne si ‘snegleR’. Og det var ikke så verst

IMG_8493

IMG_8493

Gjett hva jeg gjorde i helga!

Camilla har vært på besøk.

Men nå har det seg slik at utviklingsstudentene her har langhelg, noe som betyr at dere må klare dere uten blogging helt fram til neste uke. Jeg vet det kan bli vanskelig, men i de tyngste stundene kan dere jo trøste dere med at jeg vil ha det småkjedelig jeg også:

..hello, Sapa!

Bryllupstid!

I år er det dragens år – noe som betyr høytid for både bryllup og reproduksjon. Betyr lykke, nemlig. Dette merkes ganske godt her på Hotel Hai Au; festene foregår rett utenfor verandaen vår – og når vietnamesere først fester, får de opp volumet. De ellers så stille og yndige menneskene blir ikke lenger så stille og yndige. I hvert fall ikke når vi vil sove.

Vel, å klage hjelper sjelden, så en nylaget festkomité arrangerte like så godt et bryllup for kulturstudier-studentene!

Gunnar og Alise stilte gladelig opp for å ta sin relativt nye kjærlighet for hverandre ett steg videre. Først måtte de bare drikkes ut (jeg deltok kun på brudens utdrikningslag, så h*n får prege bildene):

Heldigvis er det flere kveldsåpne spa i byen, så etter litt påkledning, sminking og noen flasker øl, fikk Gunnar sin etterlengtede manikyr. Deretter ble det girl power på karaoke, med «pretty woman», «gimme gimme gimme (a man after midnight)» og «I’m every woman». Som den fornuftige student jeg er tok jeg kvelden etter «I’m so excited», og har kun hørt rykter om hva som skjedde resten av kvelden. Dagen etter bestemte jeg meg for å ta igjen det tapte..

Min rolle på bryllupet var som den sleske, fulle onkelen. Jeg har, i ettertid, fått høre at jeg var ganske god til å både spille full og ekkel – samt å stjele alle damene fra guttene. «Litt flaut at en jente utkledd som gutt fungerte som cockblocker for meg hele kvelden». Knis. Kvelden var i hvert fall ufattelig morsom, jeg fikk klatret litt i trær, løpt rundt bål på stranda og dansa til skjegget svetta bort. For å ikke å glemme at jeg slapp å stå i kø (!) – rollefiguren Alberto kunne gjøre så og si hva han ville.
Her får dere se noen av de vakre bryllupsgjestene, for ikke å glemme bruden. En tysker, en sjømann, en kommunist, en antropolog.. Gjestelista var lang og rar.

Kaia Marie og jeg har fått prøve oss som lærere! I to timer var vi ansvarlige (dvs. kun for det faglige, vi slapp å be dem være stille osv., hehe) for disse barna:
Vi tok ting litt på sparket, og snakka en del om frukt og dyr, samt at vi spilte bingo med enkle mattestykker. Det var veldig rart å se hvordan deres egentlige engelsklærer underviste; Ikke rart vietnamesisk-engelsk blir stadig vanligere. De lærer det jo slik.

Ellers har den siste uka vært relativt lik de foregående. Vi leser, spiser og sosialiserer oss (fester). Vært i DaNang igjen, også.


Og til slutt føler jeg at resepsjonistene fortjener å vises fram;

NEI! Tulla! Det var ikke slutten! Ukas beste bilde et det av Bo:

 

Reklamer